ronisk nok, midt under utgivelsen av Being Totally Aiive, i min overivrige trang til å produsere resultater på rekordtid, ble jeg effektivt stanset av multiple tendinitter. Det tok flere måneder før jeg kunne spille piano igjen.
"Healer, heal deg selv." Er ikke det hva de sier? Vel, det er lettere sagt enn gjort. Jeg prøvde å lege meg selv, ved å gå til kiropraktorer og massasjeterapeuter og fysioterapeuter og ved å gjøre alt de ba meg om. Dessverre unlot jeg å høre på den viktigste meldingen jeg fikk, som besto i å stoppe å late som om jeg var Superkvinnen, ta en ordentlig pause fra jobben og gi kroppen tid til å lege seg selv.
Jeg stoppet bare etter at jeg skjønte at jeg bare gjorde vondt værre ved å kjøre på som jeg gjorde med viljestyrke alene. Ja, jeg bare stoppet helt opp. I begynnelsen var det kjempeskummelt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med meg selv når jeg ikke kunne være produktiv på en eller annen måte. Men etterhvert som jeg overga meg til det ukjente og til tanken at det kunne jo være fint å la noen andre ta hånd om ting, f.eks. deler av markedsføringen, så begynte det å skje ting.
Folk begynte å ringe og sende epost, og spurte om de kunne spille musikken min i radio-, film- and TV-program, og tilbød seg å hjelpe til med det de kunne. Det var helt utrolig. Her hadde jeg ikke gjort annet enn å hvile meg i flere måneder. Jeg hadde ikke prøvd å få til noe som helst, også ringte folk bare, som lyn fra klar himmel... eller slik føltes det ihjertfall.
Jeg fikk også mange tilbud om å synge, noe som presenterte en utfordring, siden jeg ikke kunne spille piano enda. Så jeg plukket opp gitaren, som gjorde at jeg kunne spille uten å få vondt. Og etterhvert som jeg sang de låtene som var de mest trøstende for meg, låter som har hjulpet meg gjennom noen av de tøffeste årene i mitt liv, fikk jeg ideen til min neste plate:
Exposed er en tribute-CD til noen av mine største helter og heltinner innen musikk. Det er en sårbar og naken opptreden (bare meg på gitar og sang) med noen av mine favorittlåter av Joni Mitchell, Leonard Cohen, Suzanne Vega, Jennifer Warnes, George og Ira Gershwin, Mary Taylor og meg selv. Selvsagt har gleden og enkelheten ved dette nye eventuret fullstendig fått armene og fingrene mine tilbake til god og leken form igjen. Pretty cool, huh?